Bye bye Madurai

Tor har ikke vært i form og for å slippe nok en slitsom reise tilbake til Chennai så valgte vi å reise en dag tidligere med fly. Dette var billig og enkelt. Reisen tok bare en time fra den lille hyggelige flyplassen litt syd for Madurai. På veien passerte vi den flotteste bygningen i Madurai, nemlig den katolske kirken. Jeg har nå preket på fire seminarer og i tre møter så nå er det ok med to dagers pause. Men fredag morgen blir det full fart igjen på et stort møte på langfredag morgen. I skrivende stund er vi i Tambaram hos Pastor Nelson og dette føles meget godt.

Pastorer og dyr fryder seg

Vi hadde pastorseminar i den lille menigheten rett ved jernbanestasjonen i Satur. Pastorene koste seg under forkynnelsen og både jeg og Stephen skapte glede og begeistring i forsamlingen. Stephen som briljerer med sin humor på både engelsk og tamil får mange klappsalver og latter fra de begeistrede pastorene i salen. Noen har kommet fra steder langt unna og de fleste er pastorer i små landsbyer. Det ble servert mye god mat og alle koste seg over det herlige måltidet. Jeg koste meg også selv om maten var noe sterk, men dette får jeg svi for noen timer senere når herligheten skal ut igjen. Den som frydet seg mest var imidlertid grisen som vandret opp og ned skinnegangen og ryddet opp i avfallet fra togene som stadig passerer. Purka var akkurat blitt mor, men hun snudde seg ikke akkurat etter grisungen der hun gikk med nesa ned i alt som var av plast og skrot langs skinnene.

A baby is born

Hos familien Devakumar er det endelig blitt barneskrik igjen. Det vil si den lille nyfødte som bare er noen dager gammel skriker ikke så mye. Hun ligger bare og koser seg i mors armer eller bestemor som også er i nærheten. Bestefar er rundt på møter og seminarer og det er far også, men Annie skal bo sammen med sin lille jente hos sin mor i noen måneder slik skikken er her i India. Tantene er heller ikke langt unna så dette er et stort lyspunkt i familien som endelig har begynt å vokse igjen.

Baby cry can again be heared in the Devakumar family. The small babygirl is just some few days old and do not really cry so much. She is just laying there comfortable in her mothers arms, or in the grandmothers arms, since grandmother is just a few steps away. Grandfather is out on seminars and church meetings, and so is the father. Well the father can't travel too much away from the small pretty one, but Annie, the mother, shall stay with the baby some months at her mothers house as custom is in India. The aunts is not far away either and the small babygirl is a bright spot in the family who has at last started to grow again.

Ydmyk predikant og stolt gospelstjerne

Det går stort sett i ett for tiden. Søndag preket jeg i to forskjellige mengiheter og det gjorde jeg også på mandag. Mandag kveld ble meget spesiell. Jeg besøkte en liten menighet med få ressurser, men hvilken kveld det ble. De hadde lite sangkrefter, pastoren sang og priste Gud uten andre musikkinstrumenter enn en tromme og noen pinner og en tamburin i salen. Jeg hadde med gitaren, men ofte lyder det best å synge helt uten instrumenter i disse lokalene med blikktak, så det ble litt av hvert. Når jeg tenker på hvordan vi diskuterer musikk, stil, rytmer og tonearter hjemme så blir jeg nesten flau. Her priser de Gud med det de har uten å klage. Det er sjeldent jeg kjenner Guds nærvær så sterkt som jeg gjorde i kveld. Dette ble en spesiell kveld. Jeg ba for alle tilstede og vi hadde et herlig møte. Må virkelig si det er mange flotte menigheter i India og dette var en liten fin menighet med masse kjærlighet. Pastoren har også et meget godt vitnesbyrd. I går så var jeg i en større menighet, de er i ferd med å bygge en ny etasje med plass til 2500 mennesker. En annen pastor vi var hjemme hos bygger også. Bygget blir kjempeflott med plass til mange hundre, ja kanskje tusen mennesker. På pastor-seminaret idag var det over 80 pastorer og de fleste av disse har menigheter med mange hundre medlemmer. Det er derfor et stort privilegium for en nordmann med bakgrunn i små norske menigheter å undervise disse. Tilbakemeldingene er så positive. Alle er så hyggelige mot meg og jeg får mange nye venner.

Gitaren som jeg har på skuldra gjør også at jeg blir en stor stjerne her nede. Mens jeg hjemme er en enkel gitarist som lever i skyggen av mine mange flinke gitarspillende brødre så er det totalt annerledes her nede. Selv mannen i resepsjonen ville kjøpe sangkassetter av meg uten å ha hørt meg spille eller i det hele tatt sett noe annet en trekket til gitaren. Ja, ja, jeg har ikke gitt ut noe album og ikke har jeg tenkt til det heller, men her nede hindrer ikke dette meg i å være en stor gospelstjerne. Etter møtene drar jeg en G-akkord for ungdommen og da bare måper alle i begeistring over hvordan jeg klarer å plassere fingrene på det underlige instrumentet. Jeg har nesten ikke lyst til å dra hjem igjen :-)

108 år gammel mann priser Gud

Etter møtet på Mandag kveld traff jeg en mann som påsto han var 108 år gammel. De andre i menigheten hadde mistanke om at han overdrev litt og at han bare var litt over 100 år gammel. Desverre var det ingen som var gamle nok til å bekrefte dette. Den herlige broderen ble iallefall døpt i vann i 1947 og på møtet i kveld priste han Gud av all kraft.

Prince of peace Church Madurai

Formiddagsmøte kl 9 på morgenen med barnevelsignelse og forkynnelse og sang av meg. En herlig menghet. Mange til forbønn, fattige, syke, engstlige, men også utrolig mange lykkelige.

Severdigheter i Madurai

Madurai blir også kalt Tempelbyen siden byen er svært tradisjonell og svært hinduistisk med mange templer. I sentrum står det flere ca 50 m, høye meget flotte tårn. Dette er Meenakshi Amman Tempelet som nå er et godt bevoktet område. Man kan slippe inn om man går igjennom sikkerhetskontrollen.

I Madurai ligger også et flott palass i islamsk stil som er bygget av kong Thirumalai Nayak på 1600-tallet.

Grønne bukser vekker oppsikt

Mens kvinner kan gå med de mest fargerike klær så går mennene stort sett i hvitt, grått eller svart. Mine grønne bukser vekket derfor stor oppsikt. Om de syns det var feminint, vet jeg ikke. Om de syntes de var spreke vet jeg heller ikke, men en ting var sikkert: Slike bukser får man ikke kjøpt i Madurai.

Pastorseminar i Madurai

Jeg har allerede hatt ett seminar i Chennai så dagens pastor seminar i Madurai var det andre på turen. Denne gangen gikk det veldig bra og folk var veldig fornøyd. Det var litt over 80 pastorer/tjenere på seminaret. Etter seminaret var det bespisning, men maten ble litt for sterk for meg.

Bikkjekaldt på toget

Det å reise med indisk nattog er en spesiell opplevelse. Man ligger tre i høyden og de som betaler mest får ligge i AC-vognen med hver sin seng. Det kan trekke litt fra air condition, men denne gang var det direkte kaldt. Folk klaget, unger skrek og selv oss fra det kalde nord fikk oss en kald opplevelse. Jeg merket det litt på stemmen, Stephen fikk hodeverk, men verst gikk det med Tor som ble forkjølet umiddelbart. Selv er jeg helt i form nå, men jeg merker fortsatt togbevegelsene om jeg setter meg ned for å slappe av. Heldigvis blir det ikke mye avslapping.

Tor tar bilder av ting

Flere gode motiver har gått fra meg i Chennais gater. Jeg er rett og slett
litt trøtt og uoppmerksom og dermed er det fortsatt god plass på mitt
minnkort som sitter i mitt nye flotte kompaktkamera.
Men dette gjelder ikke Tor, han tar bilder av alt mulig. Det er ikke en
detalj hverken til fots eller i Taxi som ikke han får filmet eller tatt
bilde av. Her skal alt dokumenteres. Jeg kan ikke ta med alt som Tor
stanser opp for å ta bilde av, av den enkle grunn at jeg er redd
nordkoreanerne måtte føle seg truet av en nettside som kan utvikle seg til
en konkurrent til "Kim ser på ting".

Taxi reparasjon på gata

Om noen har sett på Team Bachstads reiser i India så er det akkurat
slik det er her nede. Idag røk etter annet på trehjulingen mens vi var
på veien, men slikt kan fikses på et hvert gatehjørne. Noen skruet ble
løsnet, ny wire ble montert og dermed var vi på veien igjen.

Hvor er Mekka?

Etter å ha brukt store deler av livet ombord i Ryanair fly så ble
denne reisen en luksustur. sammenlignet med hva det irske
lavprisselskapet kan tilby av komfort. I København gikk vi ombord i en
Boeing 777 (denne gangen la jeg merke til flytypen) eid av det mektige
Emirates selvskapet. Her fikk vi hver vår flatskjerm på stolen foran
som ikke bare ga oss den siste James Bond filmen men også ga oss
informasjon om hvor Mekka til en hver tid befant seg. Etter hvert lå
Mekka mer og mer bak flyet og da landet vi snart på en ikke alt for ny
flyplass utenfor Chennai.

Man kommer langt på et døgn

-Denne soveposen må du ta med, jeg har ikke plass, forklarer jeg min reisekamerat Tor som tar imot meg hjemme på trappe si uten å slippe meg inn i sin ungkars-bolig.
-Det er dette som gjelder, denne må ned i kofferten din, forklarer jeg Tor.
Nok engang har jeg med en masse bamser og kosedyr som skal med til barna på barnehjemmet og denne gang har jeg vært smart og stappet dem ned i et soveposetrekk med strammeinnretning slik at de kan komprimeres sammen og dermed tar liten plass.
-Smart tenker jeg, dette går som smurt.

Tor og jeg skal reise onsdag morgen og kommer til å mellomlande i Dubai. Torsdag morgen er vi forhåpentligvis i Chennai i India og da begynner ihvertfall moroa.