Det går slag i slag

Det skal litt til å holde inspirasjonen opp i dette tempoet. Nå har vi hatt to netter og en dag på barnehjemmet og i dag søndag sto vi opp kl 06 for å rekke hovedmøtet på påskedag i Tambaram. Men i India så hender det at ting går litt galt. I dag måtte vi vente to timer på taxien og siden det er over halvannen time å kjøre så kom vi litt sent til møtet. Men jeg rakk selvfølgelig å preke :-) 

Men heldigvis har jeg fortsatt inspirasjon. De personene på bildet som reiser seg er førstegangs besøkende i menigheten. Menigheten vokser raskt og om et par timer skal vi på møte i en utpost som er en av mine favorittmenigheter. Liten og koselig, men de har mistet sitt lokale, så hvor vi nå skal samles vet ikke jeg, men det blir nok delvis ute.

Etter møtet skal vi visstnok på konsert, ja, her er det bare å henge i. I morra blir det tidlig opp, da skal vi langt avgåre for å ha pastorseminar.

Om noen syns dette høres villt ut, så er det nettopp det, men det er ille morro....

Nå har vi danset og lekt

Det er liksom blitt en ny start på barnehjemmet etter et litt trøblete år. Det er har vært utskifting av personale og også noen andre endringer. Gracy som har jobbet på barnehjemmet giftet seg og har nå flyttet til en annen by, jeg håper å få treffe Gracy, men det ser litt dårlig ut, telefon nummeret som alle gir meg fungerer ikke.

Men de nye arbeiderne, hvorav den eldste, Duraj har jobbet på barnehjemmet tidligere, gjør en god jobb og ser ut til å trives med alle de 42 barna som nå er på barnehjemmet. Dette antallet skal nok økes noe nå som ting har kommet under kontroll og at nå ting fungerer bedre. Jeg har jo besøkt barnehjemmet årlig de siste år og det har år for år vært en forbedring, bortsett fra i fjor hvor det plutselig var mange utfordringer. Nå var det ikke akkurat noen krise, men det var virkelig behov for å ta i et tak å få gjort om på rutiner, pusset opp lokalene og få inn flere "wardens". Jeg laget en liste i fjor sammen med Ann Kristin over de ting som burde gjøres noe med. Penger fra Norge har blitt sendt og nå framstår barnehjemmet på en ny og friskere måte. Vannlekasjene er fikset, det er helt nye tak flere steder, porten er på plass, nytt elektrisk anlegg osv. Hele lista vi laget var fulgt opp og vel så det.

Det jobber også et ektapar her nå, og dessuten en lokal dame som lager mat. Hun gjør en meget god jobb sier de som forstår seg på indisk kjøkken. Noen småting gjenstår fortsatt å gjøre. Myndighetene følger nå opp alle barnehjem i India på en mye strengere måte. Det har nemlig vært noen uheldige og tragiske hendelser ved noen andre indiske barnehjem og derfor er det et helt nytt regelverk fra myndihetene. Bl.a. er det pålagt at gassbeholderne på kjøkkenet må plasseres utenfor for å unngå ulykker ved gasslekasjer.

Barna på barnehjemmet er nå litt yngre. De eldste jentene og guttene har sluttet og går på skole andre steder og Rebecca ønsker kun å ta inn mindre barn på barnehjemmet. De eldste på barnehjemmet er nå 13 år, om jeg oppfattet det riktig. Alice og Rosey som sammen med søsteren har bodd nesten hele livet på barnehjemmet traff jeg i Tambaram på møtet Langfredag. Det var veldig koselig å se dem sammen med både mora og faren. Faren har nemlig sluttet å drikke og hjemmet deres fungerer nå mye bedre. Han er med i en annen kristen menighet hvor han har gjennomgått rehabilitering. De så så friske og fine ut hele familien. Dette var veldig hyggelig. Det er vel nå 13 år (?) siden jeg første gang var hjemme hos denne familien som har slitt så mye opp igjennom årene. 

Rebeccas svigersønn Israel som bor i Madurai (ca 400 km syd for Chennai) har besøkt barnehjemmet 6-7 ganger i løpet av året og det er han som har satt igang og gjennomført disse endringene sammen med Rebecca. Israel er en helt spesiell broder som i sin unge alder har bygget opp et barnehjem utenfor Madurai. Dette barnehjemmet er støttet av en familie fra Australia som følger opp dette prosjektet på en glimrende måte.

Nå har vi danset og lekt, delt ut bamser og brus. Kaker og søtsaker er fortært. Klemmer er utdelt og vi er nesten utslitt av all denne morra. Alltid litt trist å reise, men når jeg ser barna har det bra og trives så kan jeg reise fra stedet med ro i hjertet. Det blir snart et besøk igjen på dette herlige stedet.

Store gleder for små ting

Friske palmer og ny vei

Barnehjemmet er pusset opp

Det var et svært gledelig syn som møtte oss da vi ankom barnehjemmet sent fredag kveld. Hele barnehjemmet er i prinsippet blitt pusset opp både utvendig og innvendig. I fjor var det et mer bedrøvelig syn som møtte oss, da var alt svært nedslitt, men nå har det virkelig blitt stor forbedring. Det elektriske anlegget var også fornyet mange steder.

 Det er et firma fra Madurai som er utført denne jobben, arbeiderne har ikke vært billigere en lokal arbeidskraft, men de har jobbet mye bedre og hardere. Dette var ikke det eneste positive som møtte oss, mange andre forbedringer er også skjedd på barnehjemmet i Tiruvallore

Profesjonelt og gripende påskedrama

Vennene i Tambaram hadde lagt lista meget høyt foran årets påskedrama. Det var lyd og lysutstyr, sangere, musikere, mange microfoner og en rekke andre effekter. Porten inn på plassen var pent dekorert og idet mørket falt på så begynte folk å strømme til i store mengder. Det var 400 stoler på gårdsplassen, men det satt ca 100 barn helt foran på bakken.

Når Passion of Christ ble vist på storskjerm med et vannvittig lydtrykk fra store høytalere både foran og bak så gjorde dette et voldsomt inntrykk. Jeg måtte nesten snu meg for hvert eneste piskeslag. 

-Hvordan skal de ta dette videre, tenkte jeg. Hvordan skal de kunne ha drama og skuespill etter en slik sekvens?

Skuespillet fortsatte med samme nerve og innlevelse og var meget profesjonelt utført. Nelson jr. som hang på korset gjorde en kjempeinnsats, jeg ble nesten engstelig for helsen hans under det tamilske skuespillet. 

Det hele endte godt med en voldsom himmelfart med blitz, røk og hvite klær fra taket på huset. En virkelig grand finale. På taket sto også Nelson som kom med sin appell om at alle kunne søke frelse etter møtet. Det var veldig mange som kom fram til forbønn. Mange hinduer ønsket å bli frelst. Vi ba til Gud med mange mennesker.

Når teknikeren blir korfestet

Det er nå en time igjen til "showet" begynner. Det er rigget til noe alvorlig på gårdsplassen i Tambaram. Tre kors er reist, Getsemane hage er laget, palmegrener ligger utenfor. Scenen med forheng foran golgata er klar. Et ti-talls lyskastere, projektorer og mange mikrofoner er montert. 400 stoler er plassert utover. Nå er vi spente på hva som kommer til å skje. 

Jeg ser bare et problem, og det er det tekniske. Teknisk ansvarlig er nemlig Nelson jr. og han har også insistert på å spille Jesus i dramastykket. Dermed kommer teknikeren til å bli korsfestet. Ja, jeg sier ikke mer. Men rapport om kvelden kommer senere om nettet er oppe å går. Men det ingen grunn til meg å fleipe av dette, dette er et kjempeflott tiltak, mange hinduer kommer nok i kveld.

Langfredag morgen i Seven Wells

Menigheten i huset til Stephen og Rebecca ligger i Seven Wells, nord i George Town som er den gamle bydelen i Chennai med trange gater og smale smug. Møtet begynte kl 08. Det er lite tid til å forberede prekener, men heldigvis gikk det også denne gangen veldig bra. Jeg har jo noe godt å fortelle om: Jesus som døde for verdens synd og som bar sitt kors på langfredag.

Det lille kompaktkameraet mitt overrasker meg stadig. Herlige bilder fra møtet.

Dagen før den store dagen i Tambaram

Hele plassen utenfor menigheten er full av brødre og søstre i full aksjon foran den store dagen.

-Langfredag er en stor dag for oss. Vi innbyr hele nærmiljøet til en stor fest. Det blir film, drama, mat, sang og forkynnelse, forteller de ivrige vennene idet de er i ferd med å montere opp tre store kors ute på gårdsplassen. 

-Vi regner med 400 besøkende. Dette vil forklare evangeliet for hinduene, forteller Nelson jr. som er i full aksjon med lastebilen med utstyr som nettopp har ankommet.

De tre korsene skinner så flott der de står opplyst av fullmånen som nå stiger opp. En av de mer muskuløse ungdommene tar på seg en svart hjelm med en kappe ned over skuldrene. Han skal være offiseren som henretter Jesus og som senere bekjenner at "Jesus var Guds sønn". Dette er visstnok hans eneste replikk.

Vi er svært spente på hvordan denne kvelden vil bli så vi gjør om litt på reiseplanene og drar litt senere ut på barnehjemmet. Dermed blir det nok et besøk til Tambaram i kveld og tur til barnehjemmet sent på kvelden. Her går det slag i slag og selv om jeg har flere dager i India på denne reisen enn på forrige, så strekker ikke tiden helt til. På den annen side så er det utrolig hva jeg har rukket å være med på.

Dagsenter for de minste

I området rundt Tambaram er det mange fattige familier. Menigheten til Nelson driver nå et meget godt prosjekt med å gi de minste mat og omsorg. De er tre ledere som steller med barna, viser dem film på TV, noe som er populært og dessuten enkel sang og undervisning. Som du ser av bildene så er de ikke så gamle. 

Pastor Nelson forteller meg at de har ingen støtte til dette prosjektet, likevel så driver de det i tro og håp at de skal klare å finansiere dette. Det trengs ca 12.000 rupies i måneden for å hjelpe alle disse 15-20 barna med mat og omsorg. Dette tilsvarer ca 1.300 norske kroner. Nelson har forsiktig spurt flere organisasjoner og enkeltpersoner om å være med på å støtte dette prosjektet, men foreløpig er det ingen som har hatt mulighet til å hjelpe. 

-Jeg er ikke så god til å skaffe sponsorer og penger, sukker Nelson med et lite smil.

-Foreldrene til barna betaler 100 rupies (11 kr) i måneden slik at det ikke er helt gratis, forteller Nelson.

-Det fine med dere i Europa er at dere sier det som det er om dere vil støtte eller ei. I USA opplever jeg ofte at det er store lovnader, men ingen reel hjelp. Jeg setter pris på ærligheten deres, sier han.

Jeg lover ham imidlertid å skrive om dette på bloggen og om noen er interessert så er det bare å ta kontakt. Det praktiske er enkelt å ordne om noen har lyst til å støtte dette prosjektet.

På telefon forteller Øivind Flaten at IRR Mission får inn veldig lite penger til prosjektene i Tambaram. Så dermed har jeg slått et slag for Nelson og Tambaram. Her foregår det veldig mye positivt. Det fine med India er at lite penger gir veldig mye hjelp.

Nesten åpen himmel

Vi har fått låne soverommet til Julie som er datter til Nelson og Tara. Det hvite taket ser ganske så normalt ut i første øyekast, men skrur man av lyset så ser man plutselig at stjerner og månen lyser opp over oss. Det er nesten som å sove ute, bare litt kaldere. Taket er malt hvitt med hvit selvlysende maling som skaper denne effekten. Morsomt.

Bye bye Madurai

Tor har ikke vært i form og for å slippe nok en slitsom reise tilbake til Chennai så valgte vi å reise en dag tidligere med fly. Dette var billig og enkelt. Reisen tok bare en time fra den lille hyggelige flyplassen litt syd for Madurai. På veien passerte vi den flotteste bygningen i Madurai, nemlig den katolske kirken. Jeg har nå preket på fire seminarer og i tre møter så nå er det ok med to dagers pause. Men fredag morgen blir det full fart igjen på et stort møte på langfredag morgen. I skrivende stund er vi i Tambaram hos Pastor Nelson og dette føles meget godt.

Pastorer og dyr fryder seg

Vi hadde pastorseminar i den lille menigheten rett ved jernbanestasjonen i Satur. Pastorene koste seg under forkynnelsen og både jeg og Stephen skapte glede og begeistring i forsamlingen. Stephen som briljerer med sin humor på både engelsk og tamil får mange klappsalver og latter fra de begeistrede pastorene i salen. Noen har kommet fra steder langt unna og de fleste er pastorer i små landsbyer. Det ble servert mye god mat og alle koste seg over det herlige måltidet. Jeg koste meg også selv om maten var noe sterk, men dette får jeg svi for noen timer senere når herligheten skal ut igjen. Den som frydet seg mest var imidlertid grisen som vandret opp og ned skinnegangen og ryddet opp i avfallet fra togene som stadig passerer. Purka var akkurat blitt mor, men hun snudde seg ikke akkurat etter grisungen der hun gikk med nesa ned i alt som var av plast og skrot langs skinnene.

A baby is born

Hos familien Devakumar er det endelig blitt barneskrik igjen. Det vil si den lille nyfødte som bare er noen dager gammel skriker ikke så mye. Hun ligger bare og koser seg i mors armer eller bestemor som også er i nærheten. Bestefar er rundt på møter og seminarer og det er far også, men Annie skal bo sammen med sin lille jente hos sin mor i noen måneder slik skikken er her i India. Tantene er heller ikke langt unna så dette er et stort lyspunkt i familien som endelig har begynt å vokse igjen.

Baby cry can again be heared in the Devakumar family. The small babygirl is just some few days old and do not really cry so much. She is just laying there comfortable in her mothers arms, or in the grandmothers arms, since grandmother is just a few steps away. Grandfather is out on seminars and church meetings, and so is the father. Well the father can't travel too much away from the small pretty one, but Annie, the mother, shall stay with the baby some months at her mothers house as custom is in India. The aunts is not far away either and the small babygirl is a bright spot in the family who has at last started to grow again.

Ydmyk predikant og stolt gospelstjerne

Det går stort sett i ett for tiden. Søndag preket jeg i to forskjellige mengiheter og det gjorde jeg også på mandag. Mandag kveld ble meget spesiell. Jeg besøkte en liten menighet med få ressurser, men hvilken kveld det ble. De hadde lite sangkrefter, pastoren sang og priste Gud uten andre musikkinstrumenter enn en tromme og noen pinner og en tamburin i salen. Jeg hadde med gitaren, men ofte lyder det best å synge helt uten instrumenter i disse lokalene med blikktak, så det ble litt av hvert. Når jeg tenker på hvordan vi diskuterer musikk, stil, rytmer og tonearter hjemme så blir jeg nesten flau. Her priser de Gud med det de har uten å klage. Det er sjeldent jeg kjenner Guds nærvær så sterkt som jeg gjorde i kveld. Dette ble en spesiell kveld. Jeg ba for alle tilstede og vi hadde et herlig møte. Må virkelig si det er mange flotte menigheter i India og dette var en liten fin menighet med masse kjærlighet. Pastoren har også et meget godt vitnesbyrd. I går så var jeg i en større menighet, de er i ferd med å bygge en ny etasje med plass til 2500 mennesker. En annen pastor vi var hjemme hos bygger også. Bygget blir kjempeflott med plass til mange hundre, ja kanskje tusen mennesker. På pastor-seminaret idag var det over 80 pastorer og de fleste av disse har menigheter med mange hundre medlemmer. Det er derfor et stort privilegium for en nordmann med bakgrunn i små norske menigheter å undervise disse. Tilbakemeldingene er så positive. Alle er så hyggelige mot meg og jeg får mange nye venner.

Gitaren som jeg har på skuldra gjør også at jeg blir en stor stjerne her nede. Mens jeg hjemme er en enkel gitarist som lever i skyggen av mine mange flinke gitarspillende brødre så er det totalt annerledes her nede. Selv mannen i resepsjonen ville kjøpe sangkassetter av meg uten å ha hørt meg spille eller i det hele tatt sett noe annet en trekket til gitaren. Ja, ja, jeg har ikke gitt ut noe album og ikke har jeg tenkt til det heller, men her nede hindrer ikke dette meg i å være en stor gospelstjerne. Etter møtene drar jeg en G-akkord for ungdommen og da bare måper alle i begeistring over hvordan jeg klarer å plassere fingrene på det underlige instrumentet. Jeg har nesten ikke lyst til å dra hjem igjen :-)

108 år gammel mann priser Gud

Etter møtet på Mandag kveld traff jeg en mann som påsto han var 108 år gammel. De andre i menigheten hadde mistanke om at han overdrev litt og at han bare var litt over 100 år gammel. Desverre var det ingen som var gamle nok til å bekrefte dette. Den herlige broderen ble iallefall døpt i vann i 1947 og på møtet i kveld priste han Gud av all kraft.

Prince of peace Church Madurai

Formiddagsmøte kl 9 på morgenen med barnevelsignelse og forkynnelse og sang av meg. En herlig menghet. Mange til forbønn, fattige, syke, engstlige, men også utrolig mange lykkelige.