Det er liksom blitt en ny start på barnehjemmet etter et litt trøblete år. Det er har vært utskifting av personale og også noen andre endringer. Gracy som har jobbet på barnehjemmet giftet seg og har nå flyttet til en annen by, jeg håper å få treffe Gracy, men det ser litt dårlig ut, telefon nummeret som alle gir meg fungerer ikke.
Men de nye arbeiderne, hvorav den eldste, Duraj har jobbet på barnehjemmet tidligere, gjør en god jobb og ser ut til å trives med alle de 42 barna som nå er på barnehjemmet. Dette antallet skal nok økes noe nå som ting har kommet under kontroll og at nå ting fungerer bedre. Jeg har jo besøkt barnehjemmet årlig de siste år og det har år for år vært en forbedring, bortsett fra i fjor hvor det plutselig var mange utfordringer. Nå var det ikke akkurat noen krise, men det var virkelig behov for å ta i et tak å få gjort om på rutiner, pusset opp lokalene og få inn flere "wardens". Jeg laget en liste i fjor sammen med Ann Kristin over de ting som burde gjøres noe med. Penger fra Norge har blitt sendt og nå framstår barnehjemmet på en ny og friskere måte. Vannlekasjene er fikset, det er helt nye tak flere steder, porten er på plass, nytt elektrisk anlegg osv. Hele lista vi laget var fulgt opp og vel så det.
Det jobber også et ektapar her nå, og dessuten en lokal dame som lager mat. Hun gjør en meget god jobb sier de som forstår seg på indisk kjøkken. Noen småting gjenstår fortsatt å gjøre. Myndighetene følger nå opp alle barnehjem i India på en mye strengere måte. Det har nemlig vært noen uheldige og tragiske hendelser ved noen andre indiske barnehjem og derfor er det et helt nytt regelverk fra myndihetene. Bl.a. er det pålagt at gassbeholderne på kjøkkenet må plasseres utenfor for å unngå ulykker ved gasslekasjer.
Barna på barnehjemmet er nå litt yngre. De eldste jentene og guttene har sluttet og går på skole andre steder og Rebecca ønsker kun å ta inn mindre barn på barnehjemmet. De eldste på barnehjemmet er nå 13 år, om jeg oppfattet det riktig. Alice og Rosey som sammen med søsteren har bodd nesten hele livet på barnehjemmet traff jeg i Tambaram på møtet Langfredag. Det var veldig koselig å se dem sammen med både mora og faren. Faren har nemlig sluttet å drikke og hjemmet deres fungerer nå mye bedre. Han er med i en annen kristen menighet hvor han har gjennomgått rehabilitering. De så så friske og fine ut hele familien. Dette var veldig hyggelig. Det er vel nå 13 år (?) siden jeg første gang var hjemme hos denne familien som har slitt så mye opp igjennom årene.
Rebeccas svigersønn Israel som bor i Madurai (ca 400 km syd for Chennai) har besøkt barnehjemmet 6-7 ganger i løpet av året og det er han som har satt igang og gjennomført disse endringene sammen med Rebecca. Israel er en helt spesiell broder som i sin unge alder har bygget opp et barnehjem utenfor Madurai. Dette barnehjemmet er støttet av en familie fra Australia som følger opp dette prosjektet på en glimrende måte.
Nå har vi danset og lekt, delt ut bamser og brus. Kaker og søtsaker er fortært. Klemmer er utdelt og vi er nesten utslitt av all denne morra. Alltid litt trist å reise, men når jeg ser barna har det bra og trives så kan jeg reise fra stedet med ro i hjertet. Det blir snart et besøk igjen på dette herlige stedet.
